15. september 2020
Skryte kan du gjøre når du rir hjem, sa fraktsjefen. Fra en hvileplass i Tyskland ringte han fraktkontoret, før han la seg for natta og kunne kjøre videre. Han var i rute og på vei hjem.
Nå kan jeg skryte, tenkte han, og rettet på Scania-vimpelen som hang i frontruta. Sammen hadde de foretatt enda en tur på kontinentet uten å støte på vanskelige grenseoverganger, viltpåkjørsler eller varmegang i dekkene. Han hørte andre vogntog gli inn på Autohof Altenwerder utenfor Hamburg, var til og fra i søvnen, drømte at hele hjembygda lå i svart. Ikke engang Texacoen, som Einar holdt åpen året rundt, ga sletta det unaturlige lyset. Lyskjeglene fra trekkvogna, tusenmeterne i grillen, spiddet det livløse terrenget. Trær og hus lå der som svarte steinknatter, og selv om speedometeret viste seksti og stadig mer, lå sletta der eviglang. Selv om han drømte, hørte han taktslagene i motoren som om han faktisk kjørte, mellom fingrene kjente han håndtaket på styrhuset, merket stigbrettet under føttene, tresko som møter frossen jord.
I drømmen var huset tomt, ribbet for alt inventar. I skallet av sitt eget hjem, fantes ikke lenger sofaen som jentene hoppet i, gardinene var vekk, spisestua forduftet. Det gikk i en dør, han kjente igjen lyden av usmurte dørhåndtak, og ut av badet kom Einar i den gamle Texaco-uniformen. Han slo hendene sammen, sa han hadde måkt klar plassen bak bensinstasjonen, det var bare å parkere lastebilen der. Einar svarte ikke da han ble spurt om hvor familien var. Einar lukket ytterdøra bak seg, og i stua ble han stående alene ved veggen der familiebildene hadde hengt. De tynne spikerne han selv hadde slått inn, sto ut av fra veggen som brekte kvister på et ungtre.
Bortover veggen dannet de blasse stedene der bildene tidligere hang et mønster, og bare ett hang igjen. Lavt og inne i hjørnet, hvor TV-bordet av furu en gang stod, hang bildet av hans første lastebil, en 74-modell, Scania L80. Hvit og med rødlakkert grill, de store og runde frontlyktene på hver side av snuta, som barna mente lignet et troll, og som de løp fra når han tippet planet for pukk.
I drømmen tok han ned bildet, men uansett hvordan han holdt i rammen, glapp det mellom fingrene og gikk i tusen knas utover det bare gulvet, og føttene gikk som av seg selv over glassbitene, videre, gjennom det åpne kjøkkenet, der komfyren var borte. Rommet liknet barnas uryddige munn, hull her og der hvor kjøleskapet stod, den lille fryseren. Vekk var det. Noe hang halvveis ut av døra inn til kottet, og en strime av lys stod i glippen.
Den enslige pæra i taket lyste opp hyllene han selv hadde skrudd opp da de flyttet inn. Kakeboksene, de uåpnede eskene fra TV-Shop, alt var borte. I stedet var reolene fylt fra gulv til tak med pent bretta kjeledresser. Han trakk en av dem ut, Texaco-logoen var som ny. Han snudde seg, og i døra bak ham stod Einar og smilte, tørket henda i en fille.
Han våknet brått og gikk mot det lave garderobebygget like bak kafeteriaen, stilte seg under dusjhodet, dro håret stramt bakover. Vannet klasket mot flisene, dusjtiden var i ferd med å gå ut og han hadde ikke flere mynter. Varmt vann, kaldt vann. Andre sjåfører gikk inn i båsene, prustet og plystret, snakket språket sitt over dusjveggene. En radiostemme kaklet på tysk i bakgrunnen.
Han tenkte på henne, og på jentene deres. Hvor vanskelig kunne det være for henne å ha dem på egenhånd, sånn egentlig? Hun var alltid tverr, bestandig småsyk, pjusk som hun kalte det, lot barna holde på, ga dem utydelige beskjeder og kjeftet på dem mellom rom og gjennom lukkede dører. Alt hun lar dem drive på med, tenkte han, uten å gripe inn før alle oppegående mennesker ville skjønne at dette går over alle støvelskaft. Hvorfor peker hun ikke ut en retning for dem, deler ut en lusing om nødvendig? Hvorfor drar hun dem med seg inn i diskusjonen med ham, tenkte han, akkurat når det stormer som verst. Han tenkte på den anklagende fingeren, måten hun vender dem mot ham på, og alle disse bildene fulgte ham gjennom autobahns monotone natur, og selv om han ikke vanligvis la mye i drømmetolkning, visste han ikke lenger om det var et mareritt han hadde hatt, eller en lenge undertrykt drøm som han faktisk ønsket velkommen.
Som den største julestjerna av dem alle, så han Texaco-stasjonen lyse opp landskapet allerede før han rundet siste svingen før sletta. Himmelen var skifergrå og vattet, vindusviskerne skjøv snøfillene til side, omrisset av de svarte tretoppene skar mot alt det myke, grå. Han kikket i speilet, så at tilhengeren lå fint på veien med begge akslinger slik den hadde gjort tur-retur Italia. Bak ham forsvant brøytepinnene i en gråhvit sky. Ved siden av seg hadde han posene med julegaver. Han hadde brukt mer enn han burde, men annet våget han ikke sånn som det hadde blitt der hjemme. Han ville ikke bomme.
Lenge hadde han lovet henne å sjekke med fraktkontoret om kortere turer. Hun ville gjerne ha ham innenlands. Barna begynte å bli store. De trenger deg, sa hun. Men han spurte ikke, sa heller ikke nei når han fikk se fraktoppdraget, det som stadig tok ham kontinentet på langs. Han likte ikke å juge for henne, sa bare at han ikke hadde hørt noe, og det var jo ikke å lyve. Om han holdt noen for narr, var det ham selv, tenkte han.
Det var ikke lenger stedsnavnene som lokket. Montecosaro var bare en terminal lik dem i Modena og Prato, og selv om ikke de riktige ordene lå så lett for ham, kjente han på klumpen i magen de gangene han var hjemme. De var liksom aldri fornøyd, noen av dem. Svigermoren, som aldri helt hadde slått seg til ro med at datteren fant seg en langtransportsjåfør. De to døtrene gjorde hva de ville, det skremte blikket de sendte ham når nok var nok og han kjørte neven i bordet så fjernkontrollene lettet.
Det var enklere da de var mindre menneskelig, tenkte han, og syntes tanken var god-vond. God fordi han omsider hadde klart å sette ord på klumpen, vond fordi ungene bare kom til å bli mer menneskelige.
Han merket det hver gang han var hjemom. De bad ham gjøre ting han ikke kunne, stilte ham spørsmål han ikke visste svaret på og han savnet tiden da de trengte ham uten å vite det, da han ikke kunne feile, svikte dem, eller de avsløre ham. De uendelige lange trilleturene opp og ned sletta, knitringen i barnevogndekka når han gikk lysløypa rundt innsjøen. Koking av flasker og smukker, bleieskiftene på det vaklevorne stellebordet.
Det hvite veilegemet var hardpakket. Brøytebilen hadde trolig nettopp passert, og det blinket svakt i refleksene på brøytepinnene. De ønsket ham velkommen, tenkte han. Han så enden av sletta, rundkjøringen han trengte for å snu, for siden å parkere. Da han passerte Texacoen, hadde Einar måket den faste plassen klar, og den vesle traktoren stod med grabben hevet. Da kom drømmen, eller marerittet tilbake, klumpen i magen strammet seg og han kjente på hjemmepulsen.
Han parkerte og gikk over strammingen av kapellet på hengeren, så ikke blafringen i duken skulle plage Einar. Så koblet han trekkvogna fra og kjørte det lille stykket fra bensinstasjonen og hjem.
Utenfor den doble garasjen stod svigermors røde Corolla, og til hans overraskelse, var hele oppkjørselen ryddet for snø. Han trakk noen dype pust og fant seg selv i den kalde entreen, blant knaggerekkene med rosa parkdresser, flettekurvene med luer og votter, refleksvester. Langs gulvlista stod kakeboksene med julebakst. Han knep om Karstadt-posene, skulle ønske han ville åpne døra, komme hjem, sette seg på huk og ta dem imot. Men han klarte ikke løfte armene, følte seg tung da han hørte svigermors lave stemme summe oppå lyden av Nintendoen.
Svigermor reiste seg ikke fra godstolen hans. Kona takket overbærende og la raskt fra seg smykke-esken. Barna kikka i posen, så på ham med det skremte og fremmede blikket, sa takk og skjøv posene under toseteren, fant Nintendo-kontrollene og spilte videre.
Den gamle dama skjenket seg en kopp kaffe, satte TV-kanna tilbake på avlastningsbordet, lente seg mot vinduet. Hun lurte på hvor mye det snødde, sa hun, var bekymret for bilen.
Men Einar er heldigvis en man stole på, sa hun, og kikket bort på dattera si.
Juletrelysene speilte seg i bildene på veggen, over skjermen hoppet Super Mario, og han frøs ikke da han trådte ned i treskoa og klatret opp i styrhuset.